FOR LIVET SKAL VI SLÅSS

FOR LIVET SKAL VI SLÅSS…

Av Tron-Eilert Holst-Pedersen

Publisert 25.3.2019 i avisen Dagen.

 Det begynner når det begynner!

Når to celler blir til en og forener sitt arvestoff begynner livet til et nytt og helt unikt menneske. Det begynner når det begynner!

Det er i dette øyeblikk du blir til! Om ingen ting stopper deg vil du fortsette å vokse; fra dag til dag, fra uke til uke, fra år til år. Du vil kjempe – om så skal være i vanskelige kår – om så skal være mot alle odds - men i deg bor en ukuelig trang til å leve.

Uansett hva andre måtte mene – for deg er ditt liv verd å kjempe for, verdifullt og meningsfullt! Om du får velge – vil du alltid velge livet.

Med hele ditt vesen og din væren stemmer du med oss i sangen: For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss. Du, som alle oss andre, vil alltid slåss for livet!

Retten til å leve

Men du er ikke trygg, din mors rettigheter til abort er paradoksalt nok det som truer ditt liv aller mest i de første ukene og månedene av ditt liv. Du som kanskje kunne blitt 100 år og levd et rikt liv og fått barn og barnebarn og oldebarn – eller kanskje bare et kort liv – men likevel et liv – du er helt overgitt til kvinner og menn, mor og far, leger og politikere som alle mener noe om retten til ditt liv, retten til å fortsette, til å gi deg en sjanse – retten til å leve.

For deg betyr deres argumenter ingen ting om de velger å avslutte ditt liv. For deg betyr de bare død – det siste du ville velge, eller rettere sagt, aldri velge! Du drives fram av livet selv, av kraften, viljen og ønske om å leve.

Jeg var selv i fare

Da min egen mor gikk svanger med meg oppstod komplikasjoner som gjorde at legene mente at hun måtte abortere. Men min mor nektet og trosset legenes anbefaling. Man skal ikke alltid trosse legers anbefalinger, men du så glad jeg er for at min mor gjorde nettopp det.

Tross en svært vanskelig livssituasjon og lite støtte fra omgivelsene kjempet hun, sammen med meg, for mitt liv. For dette er jeg min kjære mor evig takknemlig!

Er det lov å tenke klart?

Er det lov å tenke klart om abort? Er det lov å vurdere den etiske siden av vår abortpraksis med utgangspunkt i fosterets eget menneskeverd og eget ønske om å leve?

Handler denne saken virkelig om kvinners rettigheter, og fars for den saks skyld, om fagfolks vurderinger eller politiske føringer?

Handler ikke denne saken dypest sett om deg og retten til ditt liv?!

I hver eneste fase av livet

I hver eneste fase av livet, fra unnfangelse til naturlig død er menneskelivet like hellig og ukrenkelig! Den som rokker ved dette, han være seg lege eller advokat, mor eller far, søster eller bror – han være hvem han vil – han rokker ved vårt menneskeverd!

Den som rokker ved dette legger grunnen for et sorteringssamfunn, snart på det første stadiet av vårt liv, snart på det neste. Livet er like hellig og ukrenkelig i sin spede begynnelse. Like hellig og ukrenkelig når det er svekket av sykdom og alderdom.

I snart 20 år har jeg som hjelpepleier arbeidet med gamle og syke på avdeling for personer rammet av alvorlig demenssykdom. Var jeg i tvil om menneskeverdet, at dette ikke er grunnet i helse, produktivitet og fremgang ville jeg aldri kunnet arbeidet på et slikt sted.

Tross alvorlig svekkelse og sykdom opplever vi likevel et menneskets ukrenkelige verdi og er hver dag vitne til liv med glede, humor, omsorg, godhet, takknemlighet og kjærlighet på tross av all svakhet og hjelpeløshet.

Vår vurdering av menneskelivets verdi får ikke styres av økonomi, nytteverdi, eller belastning for samfunnet eller for enkeltmennesket. Heller ikke må sykdom og smerter kunne gi oss en grunn til å avslutte livet. Dersom ikke alle mennesker i alle faser av livet er like ønsket, har lik rett til å leve, like rett til omsorg og kjærlighet, da har vi forlatt grunnleggende prinsipper og flyttet en rekke etiske grenser.

Retten over sin egen kropp

En kvinne har rettigheter over sin egen kropp, selvfølgelig har hun det! Men livet i hennes mage har også sin egen rett – retten over sin kropp – som heller ikke mor får krenke eller true!

Er det ikke slik er livet i hennes mage ikke lenger hellig og ukrenkelig men fra første stund truet av andre hensyn.

Ikke alene om ansvaret

Når en kvinne hevder sin rett til abort eller ser det som eneste utvei, støttes og styres hun ofte av mannen, av legers vurderinger,  samfunnets holdninger og Norges lover. Hun er ikke alene om ansvaret, og jeg vil ikke sette meg til doms over henne eller generalisere. Men som samfunn er vi alle ansvarlige og skyldige i den urett som blir begått mot det ufødte liv – for få av oss våger å stå på livets side. Den som våger blir kalt for mørkemann og høster med sikkerhet hat og forakt.

På dette punkt som så mange andre har det norske samfunn forlatt sin kristne arv og den kristne etikk og det kristne menneskesyn. Det er langt på vei byttet ut mot et ateistisk menneskesyn der mennesket er sin egen gud og sin egen herre med tilrøvet rett over liv og død.

Fri abort – ingen kvinnesak

Det undrer meg at så mange kvinner kjemper for fri abort. En slik kamp er etter min mening ikke en kvinne verdig og strider vel dypest sett mot det største og edleste i en kvinnes natur, som vil beskytte, pleie og verne om livet i alle dets faser. I dette er en kvinne unik og overgår oss menn. Her har hun en helt egen adel og styrke som vi som samfunn burde verdsette langt mer, mer en prestisje og karriere.

Men i stedet for å hjelpe, legge til rette, støtte og verdsette så gjøres alt mer en kvinnes mage og svangerskap til en slagmark med stadig mer utspekulerte digitale og kjemiske våpen. Alt som kan undersøkes skal undersøkes, alle diagnoser skal kartlegges og kvinner skal måtte treffe umenneskelige valg, med det i bakhodet at hennes barn kan komme til å koste samfunnet dyrt. Hun vet at hun kan møte det siden i kampen om støtte: «Dette var ditt valg!» Underforstått ikke vårt.

Så er det til syvende og sist ikke lenger kvinnens frie valg som styrer, men hun får skylden og byrden. Et sorteringssamfunn vil vi ikke ha – det sier alle – men dette er bare tomme ord! Vi har fått det for lenge siden!

Vi må stoppe i tide!

Jeg frykter at vi menn ikke er lite involvert og engasjert  i den forskningen og  argumentasjonen som til sist forleder til abort.

Vi styres ofte av skapende trang til utvikling og forbedringer – men det er ikke alltid av det gode, og vi har sjelden evnen til å stoppe i tide. Tross alle krigers gru utvikler vi stadig mer utspekulerte og dødelige våpen. Etikken ofres også her på alteret til prestisje, suksess og det vi ser på som fremgang. Jeg frykter de samme mekanismer er gjeldende i mange forskningsmiljøer innenfor bioteknologien, selv om mye er velment. Fristelsen blir for stor til sorteringer og forbedringer. Vi må slåss for livet og stoppe dem i tide!

Til slutt et spørsmål om liv og død

På fosterets vegne ser jeg ingen mulighet for kompromiss, eller toleranse og respekt for andre synspunkt. Man kan ikke forholde seg hverken likegyldig, pragmatisk eller vinglete i et spørsmål om liv og død!