ATEISMEN I DET NORSKE SAMFUNN

ATEISMEN I DET NORSKE SAMFUNN

Av Tron-E. Holst-Pedersen

PRAKTISK ATEISME

Jeg kjenner på en dyp sorg over frafallet fra den kristne tro og ateismens fremmarsj i vårt land. Ateismen forfektes og foretrekkes både av den Intellektuelle ateist som helt fornekter Guds eksistens, så vel som av den praktiske ateist, som nok kan si noe positivt om kirken og kristendommen, men langt fra innrømmer Gud noen makt eller autoritet.

Gud skal i dag privatiseres, demokratiseres, sosialiseres, og likestilles.

Gud må ta hensyn til politiske føringer, nye oppfatninger av rett og galt  – vi setter normen.

Gud er bare en tradisjon vi skal ta vare på, men ikke på grunnleggende basis. Gud får tildelt en marginal plass uten stemmerett.

Han får være litt konge på festdager men uten reel makt.  Selv på disse dagene får han ikke vise seg så mye offentlig lenger.

Han blir ofte henvist til å sitte på det private rom å vente og det er ikke så mange som besøker ham der lenger. Det er det forresten ingen som vet. Det er vanskelig å si noe sikkert om – for det er helt privat og både pinlig og vanskelig å snakke om i vårt samfunn.

Gud er Gud så lenge vi vil ha ham. Da må han oppføre seg pent, være beskjeden og lavmælt. Det er viktig at han er lyttende. Han får ikke ytre seg i strid med våre meninger og får ikke ha det siste ord i noen sak.

Gud må pent tilpasse seg dagens mennesker og dagens samfunn. Det er ingen tvil om at det er vi som vet best. Det gjelder selvfølgelig alltid og under alle forhold. Menneskeheten er jo kommet utrolig langt i dag, det må Gud også skjønne og respektere.

Det er fremdeles lov å trykke boken hans, men noen autoritet får den ikke ha. Du får ha den til pynt.

Biskoper, prester og forkynnere i alle leire må nå lære seg å bruke den på en ny måte. De også må innordne seg i det norske samfunn og fremfor alt ta hensyn til demokratiske prinsipper. Svært viktig at de ikke støter noen. Utlegninger og tolkninger må til en hver tid tilpasses dagens krav på alle nivåer og alle områder.

De får ikke tale om synd da dette kan gi menneskene skyldfølelse. Noen kan føle seg krenket og misforstått. På bålet med slike religiøse fanatikere som fremdeles forkynner Guds ord som gyldig for menneskeheten.

INTELEKTUELL ATEISME

Vi har sett at Gud fremdeles har en bitteliten plass i det norske samfunn selv om denne er svært marginal og uten reel innflytelse.

I det intellektuelle miljø derimot tas stadig oftere til orde for helt å fjerne Gud fra hver tanke og hvert rom i det norske samfunn og i verden for øvrig.

Ateismen er på fremmarsj. Den fremstår sågar som intellektuell. Den mener å vite at Gud helt sikkert ikke finnes. Den er kommet fram til den helt logiske og intelligente slutning, at ingen ting i denne verden var planlagt på forhånd, men at alt er blitt til, helt av seg selv. Vi er bare slump og tilfeldighet alle sammen.

Man kan virkelig lure på om de som hevder slike ting er ved sine fulle fem. De er det heller ikke. Det finnes ingen virkelige bevis for eller menneskelige erfaringer som tilsier at ting blir til av seg selv.

Likevel, på våre skoler blir barna innprentet Darwins utviklingslære. Selv om denne er helt uten virkelige bevis, blir den hyllet og trodd av alle. Mange i vår verden hadde lenge ventet på denne lære som kunne avskaffe Gud som Skaper og Herre. Trangen til å avskaffe ham var så stor, at man var villig til å svelge, et helt lass med vitenskapelige kameler og helt gi avkall på fornuft og logikk for å nå målet - å avskaffe Gud.

Ingen kan virkelig dokumentere alle de mellomstadier og store sprang som ville vært nødvendig i en slik utvikling, fra den ene arten til den andre. Selv Darwin stusset over dette. Tenker man virkelig grundig og detaljert gjennom denne saken ville disse påstander – blindt trodd av så mange – dannet grunnlag for tidenes komedie, enn si tragedie.

VI OG VÅR KRISTNE ARV

Våre politikere tar likevel til orde for å bevare vår kristne arv. Men spørsmålet er, om vi ikke uten selv å merke det, langsomt men sikkert har gitt avkall på den, litt etter litt, gjennom hele min generasjon og nå er i ferd med å miste den helt som rettesnor og autoritet i det norske samfunn.

Vi har riktignok tatt til oss mange av kristendommens verdier og dens etikk og gjort den til vår egen. Disse har preget vårt samfunn og vil fortsatt komme til å gjøre det. Men i synet på Gud og Guds autoritet, er vi, om ikke intellektuelle ateister, så praktiske ateister.

Tilbake står vi med en kristendom der Gud skrives med liten g og ikke innrømmes noen makt eller myndighet. Vår religion er da blitt en religion uten en hellig Gud, utvannet og sekularisert etter politisk korrekte prinsipper.

 Slik har vi dypest sett langsomt men sikkert vendt ryggen til vår kristne arv. Vi er i dag i ferd med å miste den helt! Vil vi bevare den, må vi først finne den igjen! Vi husker lignelsen om den fortapte sønn, han som forlot sin far og sløste bort hele sin arv før han kom til seg selv, brøt opp og vendte tilbake til farshuset. Vi husker hvordan hans far løp ham i møte og minnes gleden og festen som fulgte. I denne fortellingen ligger både en mulighet og en utfordring til oss alle.

Problemet er ikke de annerledes troende i vårt land, men vår egen mangel på tro og gudsfrykt. Etnisk norske ungdommer spurte nylig sin lærer: «Hva er vår religion, hva er det vi tror på?» I grunn et spørsmål til oss alle! Hva skal vi svare dem?