Tron-E.Holst-Pedersen - TEHP-BLOGG

3. apr, 2021

Bare hos Gud kan vårt hjerte finne fred!

3. apr, 2021

JESUS, DU er verdig, verdig all vår takk og ære, all vår kjærlighet, all vår tilbedelse, lov og pris! En dag skal alle se din herlighet, alle i alle dimensjoner av skapelsen! En dag skal alle bøye sine knær for deg DU EVIGE GUD! Salige de som har tatt sin tilflukt til Deg!

3. apr, 2021

Det er påskenatt. Han som døde i skam og fornedrelse, i smerte og pine - Står opp fra de døde, står opp i herlighet og ære, står opp til evig jubel og tilbedelse - JESUS, JESUS, JESUS, vårt håp, vår glede, vårt liv vår kjærlighet i tid og evighet!

22. okt, 2020

SEILERSANGEN BLE TIL I DØDENS GRENSELAND

 

Av Nils-Petter Enstad

På gravsteiner og i dødsannonser kan man iblant finne ordene "La ank'ret falle, jeg er i havn". De er hentet fra innledningen til det siste verset av salmen "Jeg er en seiler på livets hav", som frelsesoffiseren og poeten Henry A. Tandberg begynte å skrive på i 1907, og som fikk sin endelige form i 1909. Sangen ble skrevet under en alvorlig livskrise, og under inntrykket av en ung kvinnes sykdom og død.

Henry Albert Tandberg var bare 19 år gammel da han ble frelsesoffiser i 1889, bare ett år etter at Frelsesarmeen hadde begynt sin virksomhet i Norge. Som så mange av pionergenerasjonens menn og kvinner i Frelsesarmeen, fikk han tidlig store ansvar. Han startet armeens virksomhet en rekke steder, og han var bare så vidt 30 år gammel da han fikk i oppdrag å organisere Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid fra bunnen av.
I 1907 ble han syk. Nesten 20 års rovdrift på kropp og sinn krevde sin rett, og han ble lagt inn på Lysaker sanatorium. Her var den 37 år gamle frelsesoffiseren pasient i ett år, først og fremst for å hvile, men også for å få tatt knekken på det som kunne være begynnelsen til en alvorlig lungesykdom. Ved begynnelsen av århundret var tuberkulose den vanligste dødsårsaken i Norge.

Tandberg brukte månedene på sanatoriet til å skrive sanger og dikt, og det var i denne tiden han skrev de første utkastene til "Jeg er en seiler på livets hav".
På sanatoriet traff han en offiserskollega, den unge kaptein Ruth Øgrim. I løpet av de fire årene hun hadde vært frelsesoffiser hadde hun vært en nidkjær evangelist, og mange var blitt omvendt ved hennes virke. Så hadde sykdommen rammet henne, og nå visste både hun og familien at hun bare hadde kort tid igjen å leve. Hun ville bli enda ett av tuberkulosens mange unge ofre. I sykdomstiden var Tandberg hennes sjelesørger, selv om han ble utskrevet kort etter at hun var lagt inn. En høstdag i 1909 sovnet hun stille inn, mens de siste strålene fra kveldssola lyste inn i rommet.

 

LYSSTRÅLEN
Noen dager senere ble hun begravd fra Templet i Pilestredet 22. Under minnesamværet kastet høstsola noen øyeblikk en lysstråle inn gjennom vinduet, slik at den falt over kisten. Oberst Johan Øgrim, Ruth Øgrims far og leder for Frelsesarmeen i Norge, lente seg mot Tandberg: - Ser De lysstrålen? hvisket han.
Under inntrykkene fra den unge frelsesoffiserens sykdom, død og siste ferd fant "seilersangen" sin endelige form.
Til tross for at den beskriver livet som en sjøreise, er det lyset og sollyset som er den bærende metaforen i de fleste av de seks versene i salmen. Vendinger som "jeg stevner fram mot de lyse strande....der evig sol og sommer er" (vers 1), "..og havet smiler og solen skinner..." (vers 2), "...jeg ser i solglans et annet hav..." (vers 5) og "evighetens lyse land" (vers 6) vitner alle om det sterke inntrykket "lysopplevelsene" hadde gjort på lyrikerens følsomme sanseapparat.

I DØDENS KJØLVANN
Det er blitt fortalt mange gripende historier om hva "seilersangen" har betydd i ulike livssituasjoner. Den sterkeste opplevelsen hadde likevel den norske skipskapteinen Alf Malmberg under krigen. Noen hundre sjømil nordvest for Irland ble skipet hans torpedert og senket 22. desember 1941. Halvparten av den 36 mann store besetningen gikk ned med skipet, mens resten klarte å komme seg ombord i livbåten. Flere av dem var blitt såret, og i løpet av det første halvannet døgnet døde fire av de besetningsmedlemmene som hadde klart å komme ombord i livbåten.
Også den 17 år gamle jungmannen Kjell var blitt såret, og kapteinen hadde liten tro på at han ville overleve. Han hadde feber, og lå for det meste i en døs. Klokka tre på julaftens ettermiddag slo han øynene opp og ba kapteinen synge for seg.
- Hva vil du jeg skal synge for deg? spurte Malmberg.
- Jeg er en seiler på livets hav, svarte Kjell.
Til tross for mange års fartstid som sjømann, kjente Malmberg verken teksten eller melodien til denne sangen. Likevel åpnet han munnen og begynte å synge. Ord fulgte ord, linje fulgte linje og vers fulgte vers. Selv fortalte Malmberg at det var som om noen holdt en bok foran ham med både tekst og melodi, eller som om de ble rullet opp som en film for ham. Og mens kapteinen sang de seks versene av en sang han ikke kunne, døde den 17 år gamle jungmannen med et fredfullt smil rundt munnen.
Etter krigen møtte Malmberg Kjells mor. Før han fikk fortalt om guttens siste minutter, fortalte hun at hun i dagene rundt jul i 1941 hadde kjent seg så urolig for gutten sin, og forsto at han var i stor fare. Om ettermiddagen julaften hadde hun funnet fram gitaren sin og sunget en sang hun visste Kjell var glad i. Da hun hadde sunget ferdig, kjente hun en inderlig ro. - Da forsto jeg at Kjell var død, men jeg visste også at han hadde det godt, sa hun.
Malmberg forteller at selv om han visste svaret, spurte han likevel hvilken sang hun hadde sunget.
- Det var "Jeg er en seiler på livets hav", sa hun. - Kjell elsket den sangen helt fra han var en liten gutt.

 

JEG ER EN SEILER

PÅ LIVETS HAV!

 

Jeg er en seiler på livets hav,
på tidens skiftende bølge.
Den Herre Jesus meg kursen gav,
og denne kurs vil jeg følge.
Jeg stevner frem mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande,
hvor evig sol og sommer er.

 

Iblant jeg seiler for medvinds bør
i andres kjølvann og følge
som just lik meg denne reise gjør
hen over jordlivets bølge.
Og havet smiler, og solen skinner,
min dag så stille og blid henrinner,
mens vinden fyller alle seil.

 

Men ofte ensom i brott og brann
i uværsnetter jeg seiler,
da ingen kjenning jeg har av land,
og intet fyrtårn jeg peiler.
Men når jeg nær tror mitt skip begravet,
da kommer Jesus på bølgehavet,
om først i siste nattevakt.

 

Mitt skip er lite og havet stort,
det rommer tusene farer.
Men storm og bølge ei skyller bort
det skip som Herren bevarer.
For ennå skjer det som før det gjorde,
når Jesus selv kommer innen borde:
da legger havet seg igjen.

 

Når siste storm er engang ridd av,
og hjemmets kyster jeg skimter,
jeg ser i solglans et annet hav,
krystall som funkler og glimter.
Jeg skuer portenes perlerader
og hører englenes myriader
som hilser meg velkommen hjem.

 

La ankret falle! Jeg er i havn

i ly for brenningens vover!

Jeg kaster meg i min Frelsers favn,

han som har hjulpet meg over.

Og kjente, elskede stemmer kaller,

mens ankret sakte og stille faller

i evighetens lyse land.

 

22. okt, 2020

På kunstutstillingen i Katakomben Kultursenter har jeg nå et maleri som er inspirert av denne sangen. Derfor har jeg nå lyst til å dele den her på bloggen.
En nær venn av meg som for ikke lenge siden gikk hjem til Herren hadde et særlig forhold til denne sangen hele livet. Den har nok blitt til trøst og velsignelse for mange!